Behöver vi fler böcker som följer Hahnemann? – Ja absolut säger Svein Johannessen homeopat i Norge, som har skrivit recension på Gert Eselböcks bok ”Homeopati enligt Hahnemann”, publicerad i tidskriften Norske Naturterapeuters Hovedorganisasjons.
Etter å ha lest Gert Eselböcks bok Homeopati enligt Hahnemann, er svaret: så absolutt! Selv om Hahnemann etterlot seg en solid skriftlig arv, ser det ut til at de grunnleggende prinsippene i homøopatien ikke så lett lar seg formidle. Derfor er en fagbok som dette – en ujålete paperbackutgave på kun 79 sider og attpåtil skrevet i et lettfattelig språk, et kjærkomment bidrag til.
Hahnemanns hovedverk – Organon, De kroniske sykdommer, deres sær, egne natur og homøopatiske kur og Den rene legemiddellære – blir av mange karakterisert som utdaterte og vanskelig tilgjengelige. Samtidig virker det å være en økende tendens til å stake ut nye retninger og teoretiske forklaringsmodeller i stedet for fordyping og grunnleggende forståelse av behandlingsprinsippet – under skinnet av å være nyvinninger og utvikling av homøopatien.
Derfor var det med ikke så rent lite nysgjerrighet jeg tok fatt på denne boka. For selv om østerrikeren Gert Eselböck har vært en av mentorene innen homøopati i Skandinavia de siste tiårene, må jeg bare innrømme at jeg har vært lite bevisst på hvor han egentlig står rent faglig. Desto gledeligere var det å oppdage at også bokas innhold var i tråd med tittelen som tydelig tilkjennegir forfatterens faglige ståsted. Med kapitler som omhandler homøopatiens filosofiske grunnlag, homøopatisk legemiddelprøving, Simileloven, organismens reaksjon, symptomatologi, undertrykking, miasmer, konstitusjon, Herings lov, homøopatisk førstegangsforverring, dosering og doseringsintervall, er det et tydelig signal om at her er det en homøopat med mye erfaring og faglig kompetanse som snakker og at undertittelen Handbok i homeopatisk teori bør kunne forsvares. Her berøres nemlig alle homøopatiens grunnpilarer.
Fenomenologiske grunnpilarer
Eselböck selv er ydmyk nok til å si at boka «er et forsøk på å gjøre terapiens fenomenologiske grunnpilarer og klare metodikk transparent – noe han ved hjelp av henvisninger og et enkelt språk på en utmerket måte også gjør. Selv for en som mener å kjenne faget godt og som i utgangs- punktet tenkte at boka utelukkende ville bestå av faglige selvfølgeligheter, er det mye å gripe fatt i om så bare for å bekrefte eget faglige ståsted, men også for å la seg utfordre.
For nye homøopatistudenter som gjerne sliter med å få skikkelig tak på Hahnemanns skrifter, vil boka være en ypperlig veiviser og til uvurderlig hjelp. Bokas styrke er korte, lettfattelige kapitler med gode kildehenvisninger.
Allerede i de innledende kapitlene gjør Eselböck et hederlig forsøk på å plassere det homøopatiske behand- lingssystemet og dets prinsipper inn i en vitenskaps- og filosofihistorisk ramme.
Her begrunner han blant annet hvorfor homøopatien ikke kan være annet enn en fenomenologisk vitenskap og at idéen om å skulle ‘bevise’ simileloven er urimelig – nettopp «fordi simileprinsippet bygger på en fenomenologisk orientert fors- kningsmetode.» «Prinsippet som er forutsetningen for en regelbundet praktisk anvendelse, kan naturligvis ikke være forutsetningen for sitt eget bevis. På samme måte som Newtons treghetslov aldri heller er bevist, men ses på som en selvfølge- lighet innen moderne fysikk.»
Eselböck diskuterer og utdyper kapittel for kapittel hvorfor lege-middelprøvingen er homøopatiens viktigste kunnskapskilde og homøopatens viktigste prinsipp, samt hvordan selve organismen gjennom dens egen, individuelle reaksjon, er måle- stokk for hvilke legemidler som kan forårsake helbredelse (jfr. livskraft). I sin utredning om symptomatologilæren om sykdomssymptomer be-skriver Eselböck symptombegrepet, peker på hva som er karakteristiske symptom og hva som skal behandles i ethvert sykdomstilfelle, samtidig som han tydeliggjør forskjellen mellom den homøopatiske og den skolemedisinske symptomforståelsen. Videre tar han for seg faren ved undertrykking av symptomer ved palliativ eller allopatisk medi- sinering, hva førstegangsforverring er og diskuterer dosens størrelse og doseringsintervall.
Ubegrunnet teoretisering
Selv om Eselböck i siste halvdel av boken vier mye plass til mer nylige spekulasjoner rundt miasmeteoriene og tolkning av konstitusjonsbegrepet, og av den grunn ikke kan sies å være helt ‘ifølge Hahnemann’ – er dette kapitler som bør være av interesse for enhver som beskjeftiger seg med homøopati. Her legger Esel- böck lista til rette for videre vurde- ring og konstruktiv debatt omkring høyst aktuelle temaer.
Interessen bør tilegnes bokas avsluttende kapittel Homeopatins Nutid og Framtid, som maner til et kompromissløst skille mellom homøopati og moderne skolemedisin, mellom den praktiske homøopatiens behov for fenomenologisk eksistensanalyse og den tekniske medisinens reduksjonistiske menneskesyn.
Avslutningsvis vil jeg påpeke at selv om ikke alt i denne boka kan tilskrives Hahnemann, og at tittelen dermed kan oppfattes som misvisende, sitter jeg igjen med en fornemmelse av Hahnemanns til- stedeværelse hele veien. Eselböck er uansett ryddig i forhold til henvisninger og sitater og klargjør på en fin måte hva som er egne utsagn og egne fortolkinger. Jeg samstemmer derfor med dr. philos og homøopat Klara Pihlajamäkis ord i introduksjonen: «Den gjør rede for forskjellen mellom homøopati og skolemedisin, tydeliggjør mange misoppfatninger om homøopati og kritiserer den splittelsen innen homøopatien som en ubegrunnet teoretisering har medført. Boka er en døråpner til en konstruktiv dialog.» Og med det er den også anbefalt.
svein@homnor.no
Äntligen en riktig bok om grunderna i homeopati. Bara synd att det bara tycks vara norrmän som förstår den. Svenska kommentarer lyser med sin frånvaro.